Om Ludo

Gunnleggende Ludo
Ludo (av latin, ludo, "jeg leker", 1p pres. av inf. ludere (å leke) oppfattes ofte som en forenklet versjon av det indiske brettspillet Pachisi - kanskje fordi alle indere egentlig mener at vestlig sivilisasjon er en passing fad, og at vi ikke helt er der oppe (bare se på dem, der de spiller ludo i stedet for Pachisi!). Ludo spilles vanligvis av to til fire spillere (eller lag, gjerne hvis det er små barn med i bildet). Spillet er i utgangspunktet passende for ivrige brettspillere i alle aldre, så sant man har utviklet grunnleggende motoriske ferdigheter, men mer avansert taktikkeri forutsetter en smule mer livserfaring enn de fleste femåringer kan stille med.

Spillet begynner med at hver spiller (eller hvert lag) velger seg en farge, og blir tildelt et antall - vanligvis fire - brikker i denne fargen. Uverifiserte kilder sier at rød er mest populær, og at det ofte blir tilløp til håndgemeng dersom flere spillere ønsker å "være rød". I henhold til offisielle regler kan man kun flytte en ny brikke ut på spillebrettet dersom man triller en sekser, derfor er oppvarmingsrunden ofte en lang og kjedsommelig øvelse i å trille terningen etter tur i håp om å oppnå en sekser. For å gjøre denne øvelsen både raskere og mindre kjedelig, benyttes ofte enkelte uoffisielle regler, som f.eks. at man får tre forsøk i slengen på å slå den første sekseren. Når alle har fått sin første brikke ut på brettet, kan spillet begynne.

Spillets gang er relativt enkel: Spillerne triller en terning etter tur, og flytter en valgfri brikke et antall ruter - som korresponderer med antallet øyne på terningen. Ved seks øyne på terningen kan man enten flytte en brikke eller gi en ny brikke adgang til spillbrettet. Hvis man ved å flytte sin brikke ender opp i samme rute som en brikke av en annen farge, slår man ut brikken, og den utslåtte brikken sendes ut av brettet, slik at vedkommende spiller må slå en ny terning for å bringe den ut igjen. Når en brikke har fullført en runde på brettet, kan den entre en siste etappe. Denne siste etappen er alt som står mellom spilleren og glorious victory (for en brikke, iallefall), men for å komme over målstreken må man slå det nøyaktige tallet som kreves for at man skal kunne passere inn i målruten. Slår man for høyt, må man flytte brikken bakover et antall ruter som samsvarer med de overflødige øynene på terningen i forhold til å treffe nøyaktig innenfor målsonen. For å eksemplifisere: Hvis brikken din står på den siste ruten foran mål, må du trille 1 for å få brikken i mål. Triller du da tre i stedet for, flutter du brikken "inn" i mål, og så to ruter tilbake, slik at du ved neste tur trenger 2 for å flytte brikken inn i mål.


Husregler
Videre er Ludo et spill som tilrettelegger for "husregler", uoffisielle men ofte gjenkjennelige og vanlige regler som er designet for å gjøre spillet mer interessant. Et populært eksempel er muligheten for å bygge tårn ("stacking"), en særregel hvori den vanlige regelen om at to brikker av samme farge ikke i utgangspunktet kan lande på samme rute oppheves. Denne erstattes med en regel om at hvis en brikke av en farge flyttes direkte opppå en brikke av identisk farge, kan man plassere den andre brikken direkte oppå den første. En slik konstruksjon av to eller flere brikker kalles for et tårn. Det finnes flere sett med tårnregler, men det de (aller) fleste har til felles, er følgende: En enkeltbrikke kan ikke slå ut brikker som er slått sammen til tårn. Noen eksempler på forskjellige tårnregler:

a) Tårn kan ikke bevege seg - denne regelen gjør tårn om primært til en slags forsvarskonstruksjon, en måte å forsikre seg om at brikkene som i står i tårn ikke kan slås ut

b) Tårn kan ikke bevege seg, og brikker kan ikke passere tårn av andre farger - dette regelsettet åpner for mer taktisk bruk av tårn, da en spiller i effekt kan blokkere progresjonen til andre spillere - på bekostning av en progresjon

c) Tårn kan bevege seg (!) - denne modusen forutsetter noen tillegsregler, fordi bevegelige tårn impliserer at tårn kan slå ut andre brikker. I det henseende er det størrelse som teller - et tårn av to brikker slår en brikke, et tårn av tre brikkre slår to brikker, osv. Reglene for selve utslagningen kan også være sprikende - i en utslagning hvor det minste tårnet "taper", kan utslagningen enten være av bare en brikke, vanligvis den øverste i haugen, eller av samtlige - eller særregler som at det vanligvis er bare den øverste brikken som slås ut, men i tilfeller hvor det største tårnet er dobbelt så stort som det minste, slås alle brikkene i det minste tårnet ut (f.eks. 4v2).

Andre eksempler på husregler eksisterer også - et populært alternativ er å gi hver spiller flere brikker (f.eks. om man har to ludospill), både for å forlenge spillet, men også for å øke potensialet for kompleksitet og taktikk dersom man spiller med tårnregler (eller rett og slett for å kunne lage huge-ass tårn).


Varianter
Det finnes også en del variasjoner av tradisjonell Ludo. Eksemplerer inkluderer:

- Drikkeludo. Relativt selvforklarende; spill Ludo, mens man finner påskudd til å ta Tequilashots (eller whatever floats your boat i små glass og høy alkoholprosent) underveis. F.eks. ved utslåtte brikker, seksere på terningen, brikker som kommer i mål, enere på terningen, eller alle sammen.

- Jukseludo. Litt som Ludo, bare at man oppfordres til å jukse (og det er motspillernes ansvar å oppdage juksingen din). Flyter ofte over i Glasgow Ludo, hvor man skal plante et Glasgowkyss i pannen på folk som slår ut brikkene dine, og så spørre dem om de er helt sikker på at det var det de ville.

- Texas Ludo. Har svært lite til felles med Texas Hold'em, annet enn hyppige beskyldninger om juks og trukne seksløpere. Fungerer best med Ennio Moricone i bakgrunnen.