Pimping III

Det er en stund siden jeg har tatt på meg rollen som markedsfører, men det er nå igjen på tide å ta del i skamløs pimping av noe som fortjener oppmerksomhet.

Denne gangen er det verken spill eller musikk som er stikkordet, det er litteratur. Jeg leser nemlig bøker også. I den senere tid har jeg lest noen bøker hvor forfatteren tar alt som er kjent og kjært i fantasyserier, og røsker det opp med roten.

Navnet på serien, som etter planen kommer til å bestå av 7 (økt fra 6) bøker, er A Song of Ice and Fire. Frykt ikke, den foregår ikke på rim eller i verseform.
Av ukjente årsaker har ingen norske forlag tatt det på seg å oversette og gi ut disse bøkene, så de må leses på engelsk. Nå er jeg av den typen som foretrekker å lese bøker på originalspråket (så sant jeg behersker det), men her har du altså ikke noe valg. Siden du finner bøkene i "Engelsk Fantasy/Sci-fi"-seksjonen, koster de rundt en hundrelapp hver. Det er billig, tatt i betraktning av at hver bok gjennomsnittlig består av 800 sider.
Den første boken i serien heter A Game of Thrones, og burde være tilgjengelig både her og der. Den kom nemlig ut for første gang i 1996. Sånn sett henger jeg kanskje litt etter, men tatt i betraktning av at George R. R. Martin (GRRM) ikke har kommet lenger enn til å få utgitt bok fire per i dag, henger jeg ikke så fryktelig langt etter. Bok fem skal etter planen utgis på høsten i år.

Det GRRM gjør er ganske uhørt i fantasysjangeren - han har komplekse karakterer i en verden full av forskjellige grupper og individer som er ute etter en av to ting ting: Makt. Eller penger. Gjerne begge deler. Dette er ting man i et middelaldersamfunn som ikke rosemales tilegner seg på forskjellige måter: Et bryllup kan være like effektivt som en krig på grunn av alliansemulighetene. Lojalitet og ære er løse begreper - det er en grunn til at kirkegårdene i Westeros er fulle av gode, lojale, og ærefulle menn. Andre typiske fantasyelementer - fantastiske vesener og magi er fremdeles en faktor, men de er tonet kraftig ned, og den obligatoriske kampen mot en altomfattende ondskap som truer med å sluke verden/dekke verden i skygge for alltid/et eller annet dunkelt dommedagsscenario er langt i fra så oppe i dagen som normen er i fantasy, i den grad det i det hele tatt er tilstede. Fokuset i serien er først og fremst på mellommenneskelige forhold.
Og slik ødelegges alle illusjonene dine om faste sjangeroppskrifter i løpet av den første boken.

Ting går overhodet ikke slik som du mener de åpenbart burde gå. De feile folkene dør, og urettferdigheten i det hele er irriterende realistisk.
Nettopp derfor har mannen revolusjonert hele sjangeren. Poetisk rettferdighet, de godes rettmessige seier over de onde, og skjebnens søte ironi er alle grimt fraværende. I tillegg tegnes det typiske middelaldersamfunnet som langt mindre sjarmerende og koselig (våger jeg si realistisk?) enn det fremstilles i andre verk. Ringenes Herre / Tidshjulet-verdenen blir den liksomverdenen som finnes i sangene folket i A Song of Ice and Fire synger. Den verdenen de selv lever i er full av død, krig, forræderi, adel som styrer småfolket med jernhånd, voldtekter, uekte barn uten rettigheter, arrangerte ekteskap, horer, religioner i konflikt, slaver og brutaliteter. Likevel er verdenen akkurat passe magisk, inneholder et godt knippe med uløste mysterier som leseren kan undres over, og har en rik historie (som også lider litt under in-universe historieforfalskning - de lærde er ikke perfekte her heller). Detaljrikdommen er overveldende; Tolkien har ingenting på GRRM når det gjelder kreativitet, bare på filologi - GRRM har ikke funnet opp tre-fire komplette språk for universet sitt.

Her kan du slutte å lese hvis du ikke vil ha noen introduksjon til historien i det hele tatt. Det som følger er i grunn en utvidet utgave av introduksjonsteksten bakpå den første boken.

Historien utspiller seg i en forholdsvis original fantasyverden, hvor årstidene grovt sett deles i to - sommer og vinter - med høst og vår som buffersoner innimellom. Dette fordi vintre og somre hver kan vare så lenge som 20-30 år, mens vår og høst er mye kortere. I det vi entrer historien, nærmer man seg slutten på en ualminnelig lang sommer - og det sies at etter en lang sommer, følger en enda lengre vinter. Det finnes minst to store kontinenter, muligens tre, men brorparten av historien foregår på den vestlige landmassen, Westeros, som er dominert av en typisk europeisk middelalderkultur. Helt nord på dette kontinentet står det en gigantisk vegg av stein og is, 200 meter høy og nærmere 500 kilometer lang, fra fjellkjedene i vest til havet i øst, som blokkerer all adkomst nordfra veggen. Veggen har stått der i 8000 år, men få husker hvorfor den egentlig ble bygget. Det virker litt overkill med en såpass massiv vegg for noen spredte bander med villmenn som trekker sørover for å plyndre nå og da. Litt lenger sør ligger nordens hovedstad, Winterfell, hvor Eddard Stark - Lord of Winterfell and Warden of the North - holder hus, sammen med kone og unger.

Det er femten år siden Eddard Stark og hans venn Robert Baratheon gjorde opprør mot den sittende kongen*, som kort fortalt var spinne gal mot slutten av sin tid på tronen. Dynastiet han tilhørte regjerte i 300 år, fra de gikk i land på strendene i øst og la landet under seg ridende på nå utdødde drager, frem til Aerys - og så nær som alle hans potensielle arvinger - ble drept etter at han tapte borgerkrigen som delte kongeriket i to, før det ble samlet igjen under Robert Baratheon den første. Nå avlegger den nye kongen Eddard en kongelig visitt for å gi ham et oppdrag han vet utmerket godt at Eddard vil hate, men godta.

I den første boken introduseres vi for historien bl.a. gjennom øynene til forskjellige blad Stark.
Synsvinkelen skifter for hvert kapittel, og man ser ting fra synsvinkelen til Eddard, hans kone Catelyn, og noen av barna hans: Sansa, en til tider fryktelig irriterende "flink pike", som er flink til å brodere, liker pene kjoler, og drømmer om å gifte seg med en gallant ridder av den typen hun hører om i historiene. I tillegg ser hun ut som sin mor - høy for sine 11-12 år, klassisk pen med høye kinnbein, og tykt, rødbrunt hår. Man er også innom Arya, Sansas rake motsetning på de fleste punkter. Hun har det samme lange, reserverte ansiktet som sin far - og er i en alder av 8-9 år ikke særlig pen å se på. I tillegg er hun fryktelig dårlig til å brodere, og deler ikke sin søsters fascinasjon for ridderhistorier. Hun foretrekker å bruke et sverd selv. Bran, rundt 6 år gammel da historien starter, er ikke gammel nok til å dele bekymringene til sine eldre søsken, og er stort sett fornøyd med å klatre rundt i Winterfell - fram til han uforvarende ser noe han ikke burde ha sett, som kan kaste hele kongeriket ut i nok en borgerkrig. Jon Snow, 14 år gammel ved seriens start, er tilsynelatende Eddards uekte sønn - hans eneste sådan (til sammenlikning har hans venn Robert rundt 16), som til Catelyns - og Sansas, siden han minner henne om Arya - store ergrelse har vokst opp i Winterfell som en av dem, om enn litt på siden av de ektefødte barna.

På den andre siden av sjøen lever de to gjenlevende medlemmene av dynastiet som mistet kongemakten for femten år siden i eksil, og den hevntørste, unge mannen med tilnavnet The Beggar King har vokst seg gammel nok til å iverksette sine egne planer - som på kort sikt omfatter å gifte bort sin 13 år gamle søster i bytte for en hær.

Omtrent slik står brikkene da spillet begynner.

* Dette opprøret og den påfølgende krigen har en veldig interessant historie, og ikke minst - en veldig interessant bakgrunn. Men det skriver jeg ikke om her, da det innebærer litt for mye spoilurz. Jeg kan heller dedikere en post på et senere tidspunkt til teorier om både det ene og det andre, beregnet på de av oss som har lest til og med bok fire - A Feast for Crows.

I ettertid har jeg oppdaget rent forskrekkelige mengder skrivefeil i denne posten. Jeg holder visst på å bli senil.

This just out

Homofile er nå også mennesker, for det sier Anniken Huitfeldt.


PS. Hvis noen lurer på hva som foregår med tittelen og undertittelen her, så er det en referanse til en sentral episode i en veldig morsom myte: The Epic of Gilgamesh (sumererne skrev den neppe på engelsk). Kort fortalt: Gilgamesh er en veldig mandig mann. Han er også konge i Sumer/Babylon. På et eller annet tidspunkt snubler han over Ishtar, som bl.a. er gudinnen for seksuell utfoldelse og tilhørende herligheter. Hun synes Gilgamesh er quite the hunk, og prøver så godt hun kan å komme i buksene på fyren. Han avviser henne, hovedsaklig på bakgrunn av hvordan hun har behandlet sine tidligere elskere, og flesker samtidig til med noen fornærmelser som ikke faller i god jord hos damen. Ishtar blir veldig irritert, og ber sin far om å sende en gigantisk okse* fra himmelen for å ødelegge Uruk, byen til Gilgamesh. Faren hennes, Anu, vil ikke. Ishtar slår seg vrang og truer med å vekke de døde til live, noe som skremmer Anu såpass at han sender avgårde oksen, som rekker å forårsake ødeleggelse både her og der før Gilgamesh og hans venn Enkidu dreper den. Ishtar blir enda mer irritert, men holder fred.

* Oksen er sannsynligvis en metafor for pest eller tørke.

Alt man lærer.