Livet ved Årstad Videregående Skole

Amended by the Drama Police

... Er stadig like spennende. Man kunne laget mange gode dramaserier av alt som foregår ved Bergensområdets største skole, skolen der man kan kjøpte plutonium i skolegården, skolen der det faktum at enkelte lærere har fast jobb i grunn er mer sjokkerende enn løssalg av plutonium, skolen der administrasjonen egentlig ikke burde få betalt med ekte penger. Skolen der jeg nå går Media & Kommunikasjon for andre året på rad! I stedet velger jeg å skrive det ned, en oppsamling av ting og tang jeg har notert meg over den tiden jeg har gått der. Det er ikke så rent lite, for å være helt ærlig.

Først av alt, det er riktignok ikke så ille som det høres ut. Men det er ganske nært ved å være det.

Arrogant elist, eller på et høyere intellektuelt plan?
Merk at begge de to formuleringene i tittelen - arrogant elitist og på et høyere intellektuelt plan - er brukt av en noe spesiell lærer vi har vært velsignet med i to år.
Nevnte lærer er en talentfull journalist. Utvilsomt. Dette bekreftes av hennes sterke og innflytelsesrike posisjon i en gratisavis de siste årene, med enkelte kronikker i Bergens Tidende (den siste bare i går), for å fylle tomrommet hun skapte da hun forsvant. Men noen talentfull kontaktlærer er hun åpenbart ikke. Det første året vårt på en ny skole, der organiseringen fra før av er heller svak, var fylt med manglende informasjon, feilinformasjon, og uortodokse prosedyrer. Det kan skyldes at adminstrasjonen ved skolen aldri gav denne informasjonen til kontaktlæreren, selv er jeg mer en tilhenger av "årsak og effekt"-hypotesen, der effekten var at vi ikke fikk vite noe, og årsaken skrev seg i fra det faktum at læreren nektet å bevege seg i retning medieavdelingen, der hennes hylle med all informasjonen faktisk var. Dette fordi hun hadde "kreative forskjeller" med resten av lærerene. Det var selvsagt fordi alle de andre lærerne er sosiale vampyrer, som vil spise barna våre og voldta våre mødre. Eller fordi de ikke bare måtte være i samme rom som henne en del timer i uken, de måtte også forholde seg til henne som kollega. Det siste holder jeg for mer sannsynlig, og jeg begynte etter hvert å se hvorfor. Effekten var iallefall at allmennfaglærerne var dem som fortalte oss ting, i tillegg til kontaktlæreren for vår parallellklasse (hvorav halvparten av elevene tilfeldigvis søkte seg til Medialinjen på Garnes VGS følgende år). All ære til de som faktisk gjorde og fremdeles gjør noe for elevene, bl.a. Thor Soltvedt.

Faget den berømmelige læreren underviste og underviser i, er Mediekommunikasjon, også kjent som Mediekunnskap. Det vil kort sagt si journalistikk og pressen, og all annen samfunnsrelatert og politisk kunnskap man nødvendigvis må ha for å fungere som journalist. Mye av dette burde man vite etter 9 år med grunnskole, og enda flere år med nyheter, men nei. Enkelte lurer fremdeles på hvem som sitter i regjering, og hvorfor FrP ikke er et rødgrønt parti, når dette eplet vitterlig er både grønt og rødt. Jaja. Jeg priser høyere makter (Lars Gule, i mitt tilfelle) for at jeg ikke skal lære disse folkene noe, og henger med videre.

En ting jeg tok meg i å lure på, er hvorfor alt vi lærer på ungdomsskolen om journalistikk og artikler plutselig er verdiløst. For det var det jo, så absolutt. Objektivitetsidealet, for eksempel. Det er blitt imprentet i oss siden første klasse, og likevel er det fullstendig på viddene.

Rundt jul skrev vi en artikkel (om det kan kalles det), om Jesus som en historisk person, og ikke som en religiøs figur. Vi baserte dette mye på de forholdsvis nyoppdagete skriftene, Q og Tomasevangeliet (om jeg husker riktig) - Like etter at vi var ferdig, publiserte læreren en kronikk om det samme emnet i Bergens Tidende. Jeg skal ikke si at jeg var helt fri for fordommer etter å ha kjent igjen noen setninger her og der. Helt borte er vi ikke.
Du kan for øvrig lese min tekst her.
Det er selvfølgelig side opp og side ned med pseudo-vitenskapelig pisspreik, men jeg gambler da ikke karakteren min ved å si det. Hun fikk det hun ville ha, og karakteren min ble god.

Ellers hanglet det da og gikk. Hun hadde en slags oppfatning om at hun også skulle lære oss fotografikunsten, noe som var helt feil. Ikke står det i læreplanen for faget hennes, og jeg tviler på det stod i stillingsbeskrivelsen. Det var sannsynligvis et resultat av at hun mente at en god journalist også kunne behandle et fotoapparat. Resultatet ble noen tragiske bildeprosjekter, og en del indignasjon fra den faktiske fotolæreren.

Mot slutten av året forsvant hun i tre måneder, frem til sommerferien begynte. Sykmeldt, kalte de det. Det første hun sa da vi begynte på skolen, var at hun aldri var syk. Det stemte, med unntak av den ene aktivitetsdagen i året, da vi ble tvunget ut på fjelltur. Vi ler fremdeles av det.

Senere fikk vi vite at dette var fordi en konflikt som hadde holdt på siden tidenes morgen hadde kulminert i at noen på fylkesnivå hadde gått inn for å få læreren vår overflyttet. Hvorfor dette skulle gjøre henne "syk" i tre måneder, hersker det en viss forvirring om.

Da vi begynte igjen i år, var hun tilbake. Mindre psykopatisk og forstyrret enn før, og hun sammenliknet oss ikke lenger med hennes perfekte døtre annenhvert minutt.

Rundt jul fikk vi beskjed om at en ny lærer hadde overtatt hennes stilling. En tysker, som hadde studert media i Tyskland et sted. Vi lurte på om det var en Claudia Schiffer eller Eva Braun det var snakk om, særlig unge Frk. Skoge så ikke frem til å møte Ze German(s).
Hun slapp imidlertid å bekymre seg mye, for læreren var der fremdeles, og hadde tenkt til å bli der. Fylket hadde faktisk ikke funnet en ledig stilling til henne, men de hadde tilbudt henne permisjon med full lønn frem til de gjorde det. Hun takket nei til dette, på et eller annet latterlig prinsipelt grunnlag. Jeg vet iallefall at om jeg hadde fått et tilbud om å motta full lønn for å gjøre ingenting i noen måneder, så hadde jeg takket ja uten å nøle.

Det var for øvrig rundt her at det udødelige sitatet som omtalte undertegnede som en arrogant elitist dukket opp. Etter at jeg delte mine tanker om tvunget samarbeid i skolesammenheng der de som samarbeidet bodde en del mil fra hverandre i en evalueringsrapport etter et hensiktsløst prosjekt, fant hun det for godt å låse et par av oss inne i et rom og sørge for at vi fikk passet vårt påskrevet. Eller noe. Jeg lurer fremdeles på hva hensikten egentlig var, men hun tok seg iallefall tid til å avskrive meg som en "arrogant elitist med et høyst umenneskelig menneskesyn". Jeg synes den beskrivelsen passer meg ganske dårlig, i og med at jeg har et særdeles menneskelig menneskesyn, og er sågar medlem av Human-Etisk Forbund, noe jeg neppe ville vært om jeg anså meg selv som bedre enn alle andre.
Prosjektets egentlige hensikt var visst å fremme samarbeid. Hint: Fungerer ikke.

Vi nærmer oss dagen i dag. Siden læreren har en uheldig tendens til å plukke seg ut enkelte elever som hun hakker på for alt de gjør, i likhet med enkelte andre lærere på denne skolen, var det flere enn meg som syntes at praksisen var en smule tvilsom. Faktisk omtrent en fjerdedel av helle klassetrinnet syntes dette var så alvorlig at de tok saken videre til verneombudet for klassene.

Igjen er det tid for en alvorsprat, og denne gangen må jeg overbevise henne om at det ikke er det faktum at "kjemien" mellom oss ikke er den beste er det som faktisk er problemet, men vendettaen mot noen få, utvalgte elever jeg finner ganske frastøtende. På et eller annet punkt i denne diskusjonen uttaler hun de bevingede ordene "Jeg er klar over at du er på et høyere intellektuelt plan enn resten av klassen" - Huh. Sa hun nettopp at alle i klassen er mindre begavede, eller mente hun at jeg var uhyre intelligent? Eller en kombinasjon av de to? Og dette var, om du skulle tro det, overhodet ikke ironi fra hennes side. Den er som regel overtydelig, og aldri så subtil og intelligent som det dette ville vært.
Jeg har sjelden fortrolige samtaler, og denne forble definitivt ikke en av dem. Derimot har det blitt en intern spøk, noe som kanskje er like greit.

Hun er der fremdeles, og akter visstnok å bli her ut året. Til tross for at hun nå har fått tilbud om en jobb på Laksevåg. Hvorfor hun vil bli er utenfor min fatteevne; kollegene hennes skyr henne som pesten og det samme gjør drøyt en fjerdel av elevene.
Nuvel, er man forstyrret, så er man forstyrret. Jeg lever i håpet om neste år. Bare 4 måneder igjen til sommeren, folkens.


Aktuelle medier som Aviser, andre grafiske trykksaker, websider, radio, film, og ... Maling?

Vi brukte det første halvåret på media på å tegne. Og male. I ett av fagene. Greit nok at vi ha litt fargelære, men jeg drister meg til å tvile på at kunnskapen om farger skal oppnås gjennom å male bokstaver i et halvt år. Hvilket vi gjorde. Og fargesirkler. Jeg søkte ikke Formgivningsfag, tenkte jeg da jeg så på utstyrslisten. Maling? En A3-skisseblokk? Pensler i forskjellige størrelser og former?

Klassen som gikk grunnkurs året før oss lærte film den tiden vi brukte på å lære oss å male alfabetet.
Klassen som nå går grunnkurs lærte Flash-animasjon.
Vi lærte å male bokstaver og fargesirkler.

Jeg ser en feil. Hvor vanskelig kan det være å holde seg til det som faktisk står i læreplanen?

Jada, den er åpen for tolkning. Det sier man alltid når man ikke forstår det som står der, eller ikke er enig i det.
Heldigvis har vi sluppet denslags fadeser i år. Og vi er glade på vegne av det nye årskullet, som også slapp det.


Du leverte halve oppgaven. Litt for sent. Men du får 6. Fordi vi liker deg.
... Mens du som leverte hele, til rett tid, får 3. Mest fordi vi ikke liker deg. En sterk treer. Det er rom for forbedring, og stort potensiale her.

Nei, jeg er verken et offer eller den som tjener på forskjellsbehandling. Men det er der. Og det er en tanke kvalmende. Jeg tror skolen vil fungere bedre om de samme kriteriene gjelder for alle elevene, Årstad VGS ser ikke ut til å være enig. Tvilsom praksis, i beste fall.

Mer er det ikke å si. Jeg fatter ikke at det er mulig å holde på sånn, uten at det får følger.

Learn2grade.


I solve my problems through whining.

Dette ser ut til å være den nye trenden blant elevene. Den er omtrent like slitsom som de få tilfellene der det faktisk er et reellt grunnlag for å klage på lærerkreftene på skolen.
Enkelte ser på dårlig resultater i et fag som et problem med læreren, mer enn et resultat av at de ser ut av vinduene i timene, og leverer inn oppgaver som faktisk fortjerner den karakteren de får.
Nok et hint: Det er faktisk mulig at det ikke er læreren som er ute etter dere når dere ikke er videre gode i et fag. Dere blir ikke bedre av at dere skaper problemer for læreren ved å påstå at han eller henne er en gal, syk, og forstyrret person som ønsker at utdanningen deres skal stagnere.
Jeg tror moralen jeg vil frem til her er: Cry less, read more.


Eenkleesh.

For guds skyld. Skaff engelsklærere som kan engelsk. Mitt nye minimumskrav er at de vet forskjellen på å skryte og å bestikke. Eller forskjellen på å sy klær og å så korn.
Eller at de vet hvordan de skal uttale "English".
For øyeblikket er engelsktimene de mest poengløse to timene i uken. Det er bortkastet tid, på alle måter. Jeg lærer mer engelsk av å se på tilfeldige nettsider enn å være til stede i de timene. Og det er litt trist. I fjor hadde vi en lærer som kunne engelsk. Greit, greit, hun var en tilhenger av reguleringer som var en smule inspirert av det tredje riket, men hun kunne iallefall engelsk. Jeg er redd jeg ikke kan si det samme om hennes efterfølger.

The good stuff

Til alt hell er det ikke bare død og lidelse på Årstad.
Det som gjør galskapen til å holde ut, er folkene. Eller, tre av dem. Det er også det som gjør at jeg søker meg tilbake igjen dit til neste år. Riktignok slåss jeg med resten av landet om en av de 15 plassene, men jeg har et lønnlig håp om at vi kommer oss inn igjen. Jeg må innrømme at jeg ler litt når Frk. Skoge, med et snitt på 5.8, bekymrer seg for om hun får en plass eller ikke. Mitt snitt ligger temmelig nøyaktig 0.5 lavere, noe jeg etter hvert skjønte ikke egentlig er noen særlig stor forksjell - Og det er vel også det generelle nivået blant oss som akter oss tilbake. Etter at det ble kjent at mange vil bort herfra, sluttet vi å bekymre oss så altfor mye. Og vi har da i anstendighetens navn en plan B for alle tilfellers skyld, uansett.
Enkelte lærere er også verdt å returnere for. F.eks. Thor Soltvedt, som sannsynligvis en av de beste lærerene Årstad har klart å snike til seg i årenes løp. Lær av ham, ye imbeciles out there. Lena Stenseth er også verdt å merke seg. Til tross for at hun sannsynligvis er den mest eksentriske av alle lærerene på Media, er hun også den mest stabile, og i har et pedagogisk talent av episke proporsjoner.

Gav dette deg en dypere innsikt i hvordan hverdagen på Mediaavdelingen ved Årstad Videregående Skole fortoner seg? Det håper jeg da vitterlig. Jeg fikk iallefall skrevet det ned, og kan nå vente halvannet år til før jeg skriver noe liknende.

Avslutningsvis vil jeg gjerne anmode Frk. Tufteland om å vurdere å gi immunforsvaret sitt en lønnsforhøyelse, så kanskje vi har henne blant oss litt oftere. Nubhat.