OD.

What the hell.

Det slo meg nettopp hvor suspekt OD egentlig er. Det kan være et resultat av intens tenkning, eller det kan være fordi jeg nettopp oppdaget at jeg mangler betalingsblanketten. Som de tilfeldigvis ville ha i morgen (noe som er altfor tidlig uansett), og dermed ikke får betalt før tirsdag, og derfor måtte plage vår ikke-helt-demokratisk valgte elevrådsrepresentant med mine spørsmål og bekymringer. Hun forsikret meg forresten om at mine kneskåler sannsynligvis forblir intakte, iallefall ut uken.
But I digress.

OD-dagen er sikkert velmenende, men siden den presser et bestemt syn ned over hodene på alle som deltar eller ikke deltar, kommer jeg til å ta avstand fra den i fremtiden. Det er en anelse trist at jeg ikke kom til denne slutningen før jeg hadde begynt på mitt siste år på VGS, og etter alle solemerker er ferdig med hele OD for godt. På den annen side, jeg var jo en venstrevridd nikkedukke under de to foregående aksjonene, en periode som heldigvis tok slutt.

La oss ta det punktvis, det går som regel lettere da.


Man har ikke noe valg.
Joda. I teorien har man et valg. Faktisk er OD egentlig frivillig - bortsett fra at man ikke slipper å involveres i OD-kampanjen uansett hva man velger å bruke den aktuelle dagen på. Alternativene er at man kan "finne jobb selv", ytre ønske om at "skolen skaffer jobb" (noe som ikke skjer, men det er en annen diskusjon", eller man kan si at man "ønsker ikke å delta".
Om man finner en jobb selv, jobber man. Og gir 300 kroner til det aksjonen har bestemt seg for denne gangen. Om man ber skolen finne jobb, finner ikke skolen jobb, og du gjør det samme som alle som velger å ikke delta.
Hva gjør så dem som velger å ikke delta?
Grunnene til at folk velger å ikke delta kan jo være mange. At de ikke gidder, at de ikke klarer å skaffe seg jobb, osv. Den mest utredte grunnen til at folk på mitt alderstrinn i år ikke ønsker å delta, er likevel det faktum at VK2 (eller VG3, om du vil) er et veldig travelt år. Vi nærmer oss høysesong for heldagsprøver, og vi har mer enn nok å drive med.
Mange ville helst valgt å jobbe med skolearbeid på OD-dagen, og behandlet det som en hvilken som helst skoledag, heller enn å bruke en dag på veldedighet. Og jo, kjære OD-fantaster, det er veldedighet. Ikke bare er det veldedighet, det er masete og tidkrevende veldedighet.

Men skolearbeid får man altså ikke lov til å jobbe med, selv om man velger å ikke delta.
Om man nå skulle være så syndig at man vurderte å la være å jobbe, tvinges man til å møte på skolen, og bruke en skoledag på å bli fortalt at du er en lat og inhuman jævel, fordi du ikke vil jobbe for de stakkars barna eller kvinnene i det landet bi hjelper i år. Innimellom tiradene har man et slags prosjekt som skal bevisstgjøre deg, mao. spille på skyldfølelsen din, og få deg til å jobbe neste år.

Hva er egentlig poenget med å kunne velge, når valgmulighetene bare består i å:
a) jobbe
b) at man tilbringer en dag sammen med noen indignerte representanter for den høye moral, som forteller deg hvorfor du burde jobbe, og ikke være her?


Egne meninger er ikke bra.
Altså blir du foret med de politisk korrekte holdningene til OD-mannskapet, uansett hva du velger. Om du jobber, blir du klappet på skulderen også.
Du har ikke lov til å være uenig med OD. Det er selvsagt fordi at om man tenker som OD-folk, er det ikke noe å være uenig i. Et lite utdrag fra OD-informasjonen vi fikk utlevert forrige uke:

"OD skal ikke:
- Ta politisk parti i konflikten"

Årets OD-kampanje er til inntekt for sikre skoler i Nepal, der en borgerkrig med en maoistgerilja på den ene siden, og regjeringsstyrker på den andre siden, har foregått i ti år. OD tar altså ikke parti med verken maoister eller den sittende regjering.
De bommer likevel stygt når de erklærer seg selv som en nøytral hjelpeorganisasjon. De velger å se på en som en absolutt moralsk sannhet at barn som lider overlast på grunn av forhold i landet de bor i, skal hjelpes av oss. Problemet er bare at ikke finnes absolutte moralske sannheter.

Sett at jeg ikke har noe ønske om å hjelpe barn i Nepal - Har jeg da noe jeg skulle ha sagt i det hele tatt, i det jeg blir fortalt hva som er riktig gjennom hele OD-dagen, og uken rundt den? Og i motsatte ende av skalaen, blir fortalt hvor ubrukelig jeg er om jeg sier høyt at skolebarn i Nepal står langt nede på prioriteringslisten akkurat nå?
Dette foregår tross alt på skolen, som jo skal være en nøytral læringsinstitusjon? Sist jeg leste over læreplanen i de forskjellige fagene, stod det ingenting om at vi skulle lære å forholde oss til verden slik som OD-kommitéen med venner ser den.
Grunngivelsen for å tvinge gjennom dette synet, er også like forkvaklet. De klarer ikke å forklare det bedre enn at det er GALT å ikke gjøre som de store OD-menn ønsker at vi skal, fordi kampanjene deres er RIKTIGE.
Om man ikke er helt bortreist, og roter seg inn i en tåke av rasende veldedighetsånd, ser man at dette er et ganske tynt grunnlag for å pålegge en del skoletrinn deres eget syn på forskjellige saker. Akkurat som med de moralske absolusjonene, er riktig og galt også begreper som er opp til den enkelte, ikke en organisasjon, å definere.


Hva vil jeg egentlig frem til?
At uansett hvordan man snur og vender på det, er OD-dagen ikke bare en årlig veldedighetsaksjon, men også en effektiv måte å tvinge gjennom et moralsk budskap til hele landets skoleungdom på. Og nåde dem som våger å stille spørsmålstegn ved det budskapet.
Man trues f.eks. med fravær om man ymter om å la være å engasjere seg. Noe som er et utmerket pressmiddel når man snakker til en ungdomsgruppe som gjerne vil ha et pent og ryddig vitnemål fra videregående.
De andre, mer tradisjonelle pressmidlene, imponerer heller ikke. Veldedighet fungerer ikke så veldig bra når man spiller på skyldfølelse og nedpsyking for å få folk til å delta, og metodene til OD er stort sett basert på å benytte seg av disse to psykiske pressmidlene i skjønn forening. Ikke bare er det forbudt å ha egne meninger, men å ikke ønske å delta på grunn av helt andre forhold, betyr også at det er noe galt med deg som menneske.

Om jeg hadde fått orden på tankene mine før jeg begynte på VGS, ville jeg gjerne ha ofret tre dager med fravær i løpet av tre skoleår, bare for å markere et standpunkt, samt ivareta min rett til å selv bestemme hva som er riktig og galt, godt og ondt, og hele den remsen der.

La meg også poengtere at problemet her er ikke at jeg personlig ikke bryr meg om barn og deres muligheter til et bedre liv, men at jeg ikke får lov til å ikke bry meg. Ved å ikke få lov til å bry seg, får man heller ikke lov til å handle ut i fra egne meninger. Og hele konseptet med at en høyere makt skal bestemme hva et enkeltmenneske får lov til å mene og ikke mene, hører ikke hjemme andre steder enn i religioner.