... Wanna dance?

Er det nok en falsk alarm, eller skimter jeg i det fjerne en messias, en som kan kan fri oss fra irriterende FPS-protagonister av det slaget som stadig føler for å dele sine kvasi-intellektuelle taktiske betraktninger med oss, som innimellom nedslaktningen plages av konstante, dypt uinteressante moralkonflikter på grunn av sin yrkesutøvelse?

Alt på grunn av spillutvikleres fåfengte og evinnelige forsøk på å gi generiske, ansiktsløse karakterer DYBDE, slik at de ikke er så SVART/HVITE i sin utfoldelse og framtoning. Slik at man skal forstå at de er MENNESKER, med egne HÅP OG DRØMMER.

Protip: De er underarmer og hender som holder et våpen (i nyere tid også knær i den lavere delen av synsfeltet ditt). Deres familiære forhold, moralske kvaler, og egne meninger INTERESSERER MEG IKKE.

PS. Jeg håper jeg slipper å måtte spesifisere at Duke Nukem med vitende vilje er en velsignet overdrevet, satirisk ironisering over harry superamerikanske machomenn som sprer aliens utover veggene med en hånd, drar brystfagre damer med den andre, og røyker tre sigarer samtidig som han leverer oneliners.